2020 ble Velferden UTE invitert til å være med i et byutviklingsprosjekt ledet av Stavanger kommune og Smartby Stavanger. Prosjektet fikk navnet Sjøkanten og hadde som formål å øke innsikten i bruk av kunst som kunnskap og metode innen byutvikling og planarbeid. 

Til dette prosjektet deltok Velferden UTE med performance duoen Paradise Rangers. (Paradis er et industriområde som skal reguleres til boliger i Stavanger.)

Paradise Rangers kombinerer performance, feltarbeid og utforskning av regelverk rundt vern av natur i urbane omgivelser, og har som mål å utvikle nye metoder som samfunnet kan bruke til å beskytte naturen fra å undergraves av kommersielle og institusjonelle interesser.

Paradise Rangers er to karakterer som er symbolske voktere over området Paradis og Hillevåg langs Sjøkanten, og som undersøker mulighetene for å verne et avgrenset område på den gamle industritomta mot urbanisering.

Prosjektet resulterte i et video arkiv med intervjuer, en performance og flere vandringer og samtaler langs sjøkanten i prosjektperioden 2020-22.

Området er postindustrielt, og har fått utvikle seg i fred i mange år, frem til helt nylig.

Ulike livsformer har etablert seg her, og urbefolkingen har funnet plasser de trives og formet ulike møteplasser i samarbeid med landskapet i seg selv. Livet som har etablert seg er unikt og helt tilpasset stedets forutsetninger, vær, mineraler, egenskaper og mikroklima. Området har ikke blitt beplantet, men naturen har flyttet inn på eget initiativ og utviklet seg på egne vilkår. Denne typen natur kan derfor defineres som vill og ukontrollert, og vi velger derfor å kalle landskapet langs sjøkanten i Paradis og Hillevåg for urban villmark.

I arbeidet med å verne dette området, må vi finne en måte å skille mellom hva som er en del av den urbane villmarken, og hva som er ødeleggende ytre påvirkninger.

Hvordan definerer vi hva som er uønsket i et slikt område? Har vi mandat til å styre dette, eller skal vi la naturen og økosystemet gå sin gang? Fordi det er jo det som har skjedd til nå. Eksempelvis driver det daglig inn plast til Sjøkanten som gror seg fast i livet og landskapet.

Vår første tanke er åpenbart at dette burde ryddes vekk. Men hva med jernstenger som stikker opp av jorden fra eldre ruiner? Hva med gammel forurensning i bakken? Hva med forsøpling fra urbefolkningen, eller mikroplast fra treningsbanen langs veien? Hva med sur nedbør og fiskesnøre i trærne? Hva med næringen, utbyggeren og landskapsarkitektenes visjoner og handlinger? Hva med allemannsretten? Hva med improviserte strukturer laget av barn og svartelistede vekster? Hva med det falne treet? Hva med den som feller treet? Hva med tornebusken som river opp norrøna jakken? Hva med bålplassen, og de glatte algene som vokser på brygga? Hva med den gamle sykkelen som ruster på havets bunn? Hva med arbeidsinnvandrernes hemmelige fristed? Hva med skogkanten som gradvis begraves av konsulens brygge? Hva med alle de små bjørketrærne bak gjerdet ved jernbanen? Hva med de gamle store trærne som vokser ved hovedveien og det flassende lekestativet skjult mellom dem? Hva med DET at alle disse plassene er adskilt av veier, baner, bygg og gjerder?